Auksjonsdraft vs snake-draft

En snake-draft er en kø. Alle velger i tur og orden, og rekkefølgen snus hver runde: 1-2-3, så 3-2-1. Snuingen finnes for å dempe den største svakheten: det første valget er rett og slett mer verdt enn det siste. Den som velger først, får det beste tilgjengelige navnet, og ingen andre kan gjøre noe med det.

En auksjon er et marked. Alle får samme budsjett. Navnene kommer ett om gangen og hvem som helst kan by. Det finnes ingen valgrekkefølge, fordi hvert navn har en pris i stedet for et valgnummer. Vil du ha kategoriens beste navn, kan du få det; det eneste spørsmålet er hva du er villig til å gi opp for det.

Det er hele forskjellen, og alt annet følger av den.

Den typiske frustrasjonen i en snake-draft er å se det ene navnet du ville ha, forsvinne to valg før din tur. Du tapte det ikke fordi du ble utmanøvrert; du tapte det på grunn av hvor du satt. Ingenting du kunne gjort, ville endret det.

I en auksjon kan det ikke skje. Hvert navn er alltid tilgjengelig for hver spiller. Tar motstanderen lekens beste kort, gjorde de det ved å betale, og de pengene mangler til de neste ni kortene. Du lot dem få det, og nå har du mer å bruke enn dem.

Snake-drafter belønner rangering. Er listen din bedre enn alle andres, vinner du, fordi den eneste avgjørelsen din er hvem som står øverst når det er din tur.

Auksjonsdrafter belønner prissetting, som er noe helt annet. Å vite at et navn er nest best i kategorien hjelper nesten ingenting alene. Det som betyr noe, er om det er verdt $6 når du har $20 og åtte plasser igjen, og om motstanderen synes det er verdt $7, og det kan du ikke slå opp noe sted.

Derfor straffer auksjoner kunnskapsforskjeller mindre enn man tror. Den som kan kategorien best, har fortsatt et forsprang, men den som leser den andre spilleren best, har også ett, og det er ikke samme person.

Tempo. Et valg tar så lang tid som det tar å si et navn. En auksjon forhandler om hvert kort, så den samme troppen tar merkbart lengre tid. Med tolv fantasy-managere er det forskjellen på førti minutter og to timer.

Ingenting å lære. Ingen har noen gang trengt å få reglene for en snake-draft forklart to ganger. En auksjon krever at en nybegynner holder et budsjett i hodet mens klokka går, og den klassiske nybegynnerfeilen, å brenne nesten alle pengene på det første gode kortet og fylle resten med det som er igjen, er ikke morsom å gjøre.

Store grupper. Auksjoner skalerer dårlig. Ti personer som venter på å by på et kort som bare to bryr seg om, blir mye venting.

Skal du kjøre en liga med tolv personer på en time med folk som aldri har draftet, kjør snake. Det er riktig verktøy.

De fleste auksjonsformater bruker et budsjett som er stort nok til å skjule feil. Med $200 til en hel fantasy-tropp forsvinner det å betale $3 for mye. Et budsjett på tjue dollar til fem til ti plasser gjør det motsatte: hver dollar synes. Å by $8 på ett navn er å si at du er villig til å fylle fire plasser med rester.

Det gjør også at formatet fungerer for to personer, noe vanlige auksjoner ikke gjør. Med to budgivere finnes det ingen mengde å gjemme seg i. Hver høyning går rett mot én person som ser pengene dine minke, og dere vet begge nøyaktig hva den andre fortsatt har råd til.

Den synligheten er poenget. Det er også derfor formatet fungerer med ting som ikke er sport i det hele tatt: frokostblandinger, filmer, byer, alt dere begge har meninger om.

Snake hvis du har flere enn rundt seks spillere, en fast tidsgrense eller et bord fullt av nybegynnere.

Auksjon hvis kranglingen er poenget. To personer, én kategori, ekte pengepress og et resultat ingen av dere kan skylde på draftposisjonen.

DraftFor20 er den andre, bevisst snevret inn: to til seks spillere, tjue dollar, hvilken som helst kategori. Slik spiller du dekker strategien, husregler variantene folk finner på, eller start et rom og finn det ut.